Havari i Durban

Hallvard Surlien er en av de 10 delegatene Natur og Ungdom har sendt til klimatoppmøtet i Durban. Her skriver han om det første møtet med Durban, og noen av forventningene til forhanflingene.

Det var en spent gjeng fra Natur og Ungdom som landet i Durban formiddagen 3. desember – den internasjonale dagen for klimahandling. Lite ante vi om hvilken større betydning dagens senere hendelser ville få.

Gjennomsnittsfarten på de 30 kilometerne fra flyplassen til hotellet i Durban var etter undertegnedes hoderegning omtrent 10 km/t. Det er i beste fall hurtig gangfart. Dessverre ser det også ut til at de internasjonale klimaforhandlingene beveger seg i samme fart.

Nedturen begynte på klimatoppmøtet i København i 2009. Forventningene var høyere enn noen sinne. Obama var på vei. Champagnen kjøpt inn. Alt lå til rette for en klimaavtale som skulle sikre verden fra de livsfarlige klimaendringene. Jeg var selv tilstede i København, disse skjebnesvangre desemberdagene. I likhet med tusenvis av andre ungdommer ble jeg stengt ute fra forhandlingene de dagene det virkelig gjaldt. I stedet for å spise kirsebær med de store og få til tidenes klimaavtale, ble det rød pølse og gammel dansk for å døyve smerten over katastrofen.

Siden det har klimaforhandlingene gått likeledes som den rustne, afrikanske bussen som fraktet oss fra Durban International Airport denne lørdagen. Stadig lange omveier. Stadig noe som kommer i veien og sperrer fra alle mulige vinkler. Stadig kjøring i ring og tilbake til samme utgangspunkt. Underveis kjefter en forbannet og høylytt amerikaner i baksetet. Den afrikanske sjåføren (som forøvrig er en av dem som vil merke klimaendringene hardest) styrer med stø retning mot målet. Amerikaneren, er selvgod, overlegen og nedlatende. Null forståelse av problemene (klimaendringer) som oppstår. Handler urasjonelt, og gir instrukser til sjåføren som vil føre han ut på nye omveier (vekk fra Kyotoavtale og det som er). Til slutt, da det gjelder som mest. Etter en ventetid, lengre og mer meningsløs enn hva som er mulig for mennesket å fatte. Målet er meter unna (vi snakker faktisk om 100 meter her) ender turen i havari. Nederlaget er komplett. Alt håp er ute. Samfunnets ypperste fagfolk (de to sjåførene), for ikke å snakke om myndighetene (her representert ved to politimenn) hadde feilet. Fiasko. Skandale. Ingen ord i et heller fattigslig norsk vokabular er beskrivende nok.

Likevel. Ungdommen tar saken i egne hender. Tar et grep om situasjonen som selv en kampsportutøver ville vært stolt av. Løser utfordringen som alle før dem har mislykkes i. De handler. Tar bena fatt, og går det siste meterne over mållinjen (over dørstokken til hotellet). Det var så lite som skulle til.

La oss håpe verdens ledere i Sør-Afrika denne uken henter lærdom fra historien. For bordet er dekket. Forskningen som beskriver problemet er klar. Virkemidlene for overgangen til et grønt, fornybart samfunn er klar. Verdens befolkning er klar. Det eneste som mangler er at verdens mektigste kvinner og menn bestemmer seg. Tar det lille skrittet som fører de i mål. En liten signatur (på en juridisk bindende avtale med tilstrekkelige utslippsforpliktelser og finansieringsmekanismer) for Barack og Hu Jin Tao, en stor signatur for menneskeheten.

Vist 138 ganger. Følges av 1 person.
Annonse

Nye bilder