Viser arkivet for desember, 2010

Olja må ligge

Klimakrisen krever at Norge ikke åpner for ny oljeboring. Likevel er dagens regjering norgesmester i mer olje- og gassleting. Natur og Ungdom mener det må settes en grense for norsk oljeindustri, politikerne må legge til rette for utslippskutt fra landets største forurenser. Stoltenberg II-regjeringen tildelte i sin første stortingsperiode flere nye områder til oljeindustrien enn noen annen regjering. Denne uken ble oljetørsten toppet ved at regjeringen har startet arbeidet med en åpningsprosess av det sårbare havområdet utenfor Jan Mayen.

Den stadige iveren etter mer olje og gass bryter med målet om å unngå dramatiske klimaendringer. Forskerne har gitt klare anbefalinger om at den globale temperaturstigningen ikke må øke med mer enn to grader dersom vi ønsker å unngå de mest alvorlige konsekvensene av klimaendringene. En forutsetning for å oppfylle målet er at 75 prosent av dagens oppdagede olje, kull og gassreserver i verden blir liggende der de ligger i dag.

Oljelobbyen i Norge kjemper for den siste dråpe. Stikk i strid med all sunn fornuft. Argumentasjonen er at mer oljeboring er det beste for klimaet og barnas skyld. Ifølge oljebransjen vil mer norsk olje og gass føre til lavere klimagassutslipp i verden.

Problemet er at olje og gass er ikke løsningen på klimaproblemet, enten den er fra Norge eller ikke vil forbrenning av olje og gass medføre store utslipp av klimagasser. I oljelobbyens beregninger tar de ikke høyde for at verden skal unngå de mest alvorlige konsekvensene av klimaendringene. Oljelobbyens kamp for mer gass er en kamp for sin egen eksistens.

- Trist julegave til miljøet og klimaet

Regjeringen kunngjorde i dag at de nå igangsetter åpningsprosessen av havområdene rundt Jan Mayen. Dette er i henhold med hva regjeringen varslet når de la fram Forvaltningsplanen for Norskehavet i 2009. Natur og Ungdom er likevel skuffet over at regjeringen har gått videre med disse planene.

Å starte åpningen av nye havområder nå, er å satse på at arbeidet for å stanse klimaendringene mislykkes. Det er et paradoks at dette skjer uken etter klimaforhandlingene i Mexico, hvor man var enige om at rike land som Norge må kutte utslipp. Regjeringen velger nå en vei mot økte klimagassutslipp og økende temperatur.

Siden 2009 har nyere klimaforskning vist at vi ikke har mulighet til å hente opp all oljen vi har funnet, langt mindre lete etter mer, dersom vi skal holde oss under en oppvarming på 2 grader globalt. Natur og Ungdom er skuffet over at regjeringen velger å overse all klimaforskning og åpner for økt oljevirksomhet i et svært usedvanlig område.

Dette området er kjent for sine svært store forekomster av sjøfugl. fisk, sjøpattedyr og dyreplankton. Området rundt Jan Mayen er vurdert som verneverdig, men regjeringen vil altså likevel la oljeindustrien få slippe til blant fiskebestandene og sjøfuglene.

Jan Mayen er et svært sårbart område, og konsentrert i området rundt finnes store fornybare ressurser. Men ressursene er åpenbart ikke så viktige for regjeringen, som nå lar oljeindustrien få slippe til her. Dette er en trist julegave til miljøet og klimaet.

Natur og Ungdom kommer til å følge saken videre og anbefale at området ikke åpnes for oljeboring.

På vent

Ola Skaalvik Elvevold blogger fra sluttspurten i klimaforhandlingene i Cancun.

Når jeg skriver dette, sitter jeg og venter i det som virker som en evighet. Plenumsmøtet hvor vi vil finne ut mye om hvilken vei vinden blåser i forhandlingene, er utsatt flere ganger. Det blir en lang dag. En gang i løpet av natta norsk tid vil konklusjonene komme. De ivrigste hjemme i Norge vil kanskje sitte oppe og vente de også. Bildet er av ståa på de viktige spørsmålene er brokete, men det ser ikke spesielt lovende ut.

Det er frustrerende, å sitte og vente mens ekstremt viktige avgjørelser tas like i nærheten. Men når klimaforhandlingene drar ut, time etter time, dag etter dag, år etter år, er det ikke først og fremst meg og blodsukkernivået mitt det går utover. Over hele verden sitter det mennesker og venter, mennesker som allerede kjenner klimaendringene på kroppen. Klokka tikker for dem, og for bonden i Tsjad eller fiskeren på Maldivene handler disse forhandlingene om overlevelse. Ikke på sikt, ikke en gang inn i framtida, men i de kommende tiåra.

Verdens ledere kommer neppe til å redde verden her i Cancún. Forhåpentlig legger de opp et løp som gjør at man i Durban i Sør-Afrika neste år, kan lande den rettferdige, ambisiøse og bindende klimaavtalen som verden trenger. Men for de som har fulgt en COP eller to, er det åpenbart: Klimatoppmøter aleine kommer ikke til å redde oss. Derfor er det godt å vite at over hele verden, sitter ikke folk bare og venter. Verden over mobiliseres mennesker til kamp for å løse klimakrisa. Mens jeg sitter på Moon Palace og venter, så males det bannere, demonstrasjonstog planlegges og leserbrev sendes. Like lite som klimakrisa kan settes på vent, vil millioner av mennesker over hele verden godta å få sin framtid satt på vent.

Det handler om å overleve

Uenighetene er store, også på møtets siste dag. Det er steile fronter mellom utviklingslandene og de mest utsatte øystatene, og de industrialiserte landene.

Les mer…

Alt åpent i Cancún

I morgen må det hele avgjøres. De siste brikkene må komme på plass, for at vi skal få den avtalen verdens klima trenger. Om utfallet ikke tar klimaendringene på alvor, vil utfallet kunne bli katastrofalt.

Les mer…

O' jul med din glede!

Det er klimaforhandlinger og godt er det. Når verdens land samles og prater sammen i mer eller mindre lystig lag om klimaproblemet, da vet man det lir og lakker mot juletider. Og det debateres og diskuteres om hvordan verden skal reddes – for verden må reddes, det er alle enige om. Ja, verden er sannelig i krise. Den var det i fjor og årene før der, og ikke overraskende er det fortsatt krise. Ikke overraskende fordi ingenting blir gjort. Man diskuterer uten resultater. Akk.

For en tid tilbake var det FN-forhandlinger om berging av naturmangfoldet. Der kom man faktisk til enighet om mål og planer for hvordan utryddelsen av naturmangfoldet skal stoppes. Verdens land har skjønt at naturen er nær fullstendig ødeleggelse. De har skjønt at om ikke noe blir gjort nå, vil det koste oss alt. Ganske likt situasjonen med klimaet.. Forskjellen er at man nå har en avtale for å redde resten av naturen, noe man ikke i samme grad har for å berge klimaet.

Det spennende er at selv med en avtale i ryggen fortsetter vi å rasere naturen vår. Vi nekter å ta vare på artsmangfoldet i skogene våre og vi nekter å redde våre nasjonale laksefjorder fra giftutslipp og brakklegging. Vi nekter fordi vi ikke ser framover, men heller snæver synet vårt inn på dagens inntekter. Selvfølgelig vil vi ha mere penger og flere arbeidsplasser i dag, men burde det ikke også være et poeng å ha arbeidsplasser også i framtiden?

Det samme dilemmaet gjelder for klimasaken. Det hele er en interessekonflikt mellom dagens inntekter og fremtidig velvære. Uheldigvis nekter fortsatt mange for at fremtiden skal tas hensyn til. Det nå pågående møtet i Cancun skal føre verden nærmere en kriseplan for klimaet. Men en manglende internasjonal avtale kan ikke være en unnskylding for ikke å gjennomføre norske klimatiltak. På samme måte, kan ikke den internasjonale avtalen for å stoppe tapet av naturmangfold være et alibi for å tillate ødeleggelse av norsk natur.

Det er snart juletider og godt er det. Tiden da vi kan ta en pause fra våre bekymringer. Tiden da det er lov å bare slappe av. Likevel må vi ikke glemme at miljøutfordringene vil, om ikke noe blir gjort, ramme oss. Klimaendringene må tilnærmet stoppes og naturmangfoldet må ikke lenger raseres. Det er på tide å skjønne at verdien av et ivaretatt artsmangfold er mye større enn verdien av økonomisk vekst i dag. Det er på tide å skjønne at verdien av å hindre en klimakrise er flerfoldige ganger større enn verdien av mere oljeutvinning.

Et håpløst sirkus?

Det er lett å riste oppgitt på hodet over måten klimaforhandlingene er lagt opp og ser ut. Men det finnes ingen alternativer.

Les mer…

Tiden for handling har kommet til Cancún

I disse dager pågår klimaforhandlingene i Cancún, Mexico. Vi er i den siste, avgjørende uka og jeg og Ola Elvevold, leder i Natur og Ungdom, deltar på forhandlingene fra innsiden. I dag talte Jens Stoltenberg til konferansen. En tale som hadde store forventninger knyttet til seg, dessverre sviktet han.
Les mer…

Talen Jens burde holde

Klimatoppmøter er vanskelige greier. Jeg tipper Jens har ligget våken i hele natt og lurt på hva han skal si i talen hans i Cancun onsdag. Slapp av, Jens, jeg har laget et fiks ferdig manus til deg:

Les mer…

Sør-Varanger kommune støtter bruk av Magnafloc 1707

Tirsdag kveld ble det klart at kommunestyret i Sør-Varanger støtter Sydvaranger Gruves søknad om å få bruke det omstridte kjemikaliet Magnafloc 1707. Problemet med kommunestyrets støtte er at de støtter utslipp av et kjemikalie som vi kjenner lite av konseskvensene til – vi har for lite kunnskap om hvordan dette kjemikaliet vil komme til å påvirke livet i Bøkfjorden.

Vi vet også at kommunestyret er splittet i denne saken, det var faktisk ordførerens dobbelstemme som avgjorde saken. Dette viser helt tydelig at man er delt i Kirkenes, og det er slett ikke alle som ønsker kjemikalier velkommen. Jeg håper Klif tar hensyn til dette når de skal behandle søknaden fra Sydvaranger, og avviser søknaden dems. Vi kan virkelig ikke tillate utslipp av kjemikalier vi ikke kjenner konsekvensene av.

Obligatorisk optimisme

Første bud for å overleve klimatoppmøter: Behold optimismen.

Les mer…

Olja skaper problemer!

Gjennom 40 år har landet vårt tjent seg rik på å eksportere klimaproblemer, i form av fossil brensel. Hver gang oljeindustrien vår får nye områder, betyr det at norske utslipp øker. I dag står norsk olje og gass for 2,7 % av verdens totale utslipp.

På samme tid som Norge spyr ut klimagasser og håver inn skitne penger, er det noen som allerede nå kjenner klimaendringene på kroppen. I dag er 50 millioner mennesker drevet på flukt på grunn av klimaendringer. Endringer vi har bidratt til å skape.

Hva er det som gjør at Norge fortsetter trenden med høye utslipp, samtidig som klimakrisa må løses? Er det sånn at de som styrer her til lands bare lukker øynene, når de gang på gang tillater at klimaproblemet blir verre? Natur og Ungdom krever at Norge kutter i egne utslipp, fordi vi har mulighetene og ressursene til å bidra til klimaløsninga.

På lørdag møtes vi til kamp, konserter og kaffe på klimaflyktningleir i Spikersuppa. Bli med og krev politisk handling!

Gi naturen en julegave!

2010 var det året Norge og resten av verden skulle redde naturen. Norge forpliktet seg internasjonalt til å stoppe tapet av naturmangfold innen året er omme. Det er vel og bra med målsetninger. Men har norske politikere satt i gang tiltakene som kan stoppe tapet av naturmangfold? Har de vernet nok av skogene våre, der de fleste truede artene lever? Har de fjernet fremmede arter som f.eks kongekrabba som ødelegger norsk natur? Har de sagt nei til næringsvirksomhet som hyttebygging og fjorddeponier som ødelegger naturen?

I dag har politikerene én måned igjen. Snaue 30 dager som jeg håper politikere over hele landet bruker til mer enn adventskos og julestri. For det er forholdsvis mye som må gjøres, før de når målet.

Norge er et land som er velsignet med mye natur. Skogområdene våre er store, og naturen er variert. Siden vi har så mye av den, kan det være vanskelig å tenke seg at den kan være truet. Men det er den.

På den norske rødlista som ble lagt frem den 9. november i år, er 4599 arter oppført. Av disse er 2398 arter direkte truet, mens 1284 arter er nær truet. De resterende artene som står på lista, nemlig 792 er under kategorien ”datamangel”, vi vet rett og slett for lite om dem til å kunne si om hvor trua de er.

For at disse artene, som f.eks oteren, ålen, snutetøffelmosen og sjokoladekjuka skal overleve i norsk natur, må det iverksettes tiltak. Vi må ta vare på den naturen vi har lite igjen av, og vi må ta vare på de naturtypene som er viktige for truede arters fremtidige eksistens.

Men hvorfor er det så viktig å ta vare på disse artene? Hvorfor er det så viktig at vi ikke ødelegger mangfoldet i naturen?

Svaret er ganske enkelt. Bare tenk på hva vi faktisk trenger for å overleve? Uten frisk luft, rent vann, trygg mat, medisiner og materialer hadde vi ikke hatt så mye å leve av her på jorda. Og alle disse godene er vi avhengige av en rik og mangfoldig natur for å ha i fremtiden også.

Til jul i år ønsker jeg meg mest av alt at norske politikere, i regjeringen, på stortinget og i enhver kommune i dette landet, ser verdiene i naturen rundt oss, og forstår at vi ikke kan ødelegge mer av den, for det tåler verken den eller vi.